Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du M茅rite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.
He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".
Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.
Short modernistic play about relationship. "Somebody's going to come" is very simple, despite being written on a dialect quite different from official language. Even I could understand everything without translator. It has only three characters, minimalistic background and deep symbolism. Behind simplicity and repetitiveness are hidden a lot of meanings about marriage, infidelity, fear of getting old and existential crisis. It is tense and eerie. And demonstrates why Jon Fosse was awarded Nobel Prize in literature.
Har et prosjekt om 氓 skrive litt om alle b酶kene jeg logger her fremfor 氓 gi stjerner (vil ikke nedsenke meg til medienes niv氓).
Dette m氓tte jo komme nylige hendelser tatt i betraktning. Det er selvsagt utrolig stas! Jeg m氓 忙rlig innr酶mme at jeg ikke har lest mye Fosse tidligere foruten bruddstykker p氓 VGS.
Nokon kjem til 氓 komme er en dyptloddende studie av menneskenes frykt for det ukjente. Det turnerer rundt sp酶rsm氓let om noen kommer (skal ikke spoile det) og utforsker den allmennmenneskelige usikkerheten og angsten. S忙rlig interessant er Fosses fremstilling av parforholdets skj酶rhet.
Jeg fikk akkurat det jeg forventet av dette dramaet; en kryptisk og gjentagende dialog p氓 et glitrende nynorsk. Frister til videre Fosselesning.
Como Esperando a Godot, excepto que ac谩 Godot es un indeseable. Tambi茅n funciona como una reflexi贸n, en t茅rminos minimalistas, sobre las parejas que funcionan a la perfecci贸n en aislamiento pero que empieza a desgranarse cuanto presenta un Otro (real o imaginario).
Nokon kjem til 氓 kome er riktig nok et skuespill og du kommer deg gjennom teksten p氓 en kveld. Det betyr ikke at jeg helt skj酶nte den p氓 en kveld. Noe jeg satte pris p氓 var den tydelige referansen til Beckett, Mens vi venter p氓 Godot-esque skrivestil. Jeg tror det er her jeg m氓 rekalibrere hvordan jeg leser tekster som en sosiolog som foretrekker makroperspektivet. Fosse virker ikke til 氓 ville utforske de store samfunnslinjene, men det interpersonelle og interaksjoner mellom mennesker. "Ho" og "Han" er bekymret for at noen kommer til 氓 komme til huset de nylig har kj酶pt, langt unna andre mennesker. I motsetning til Godot som aldri kommer, kommer "Mannen" og lager konflikt mellom "Han" og "Ho". Det virker ikke som at Fosse har som prosjekt 氓 utforske noe stort og eksistensielt, men noe mellommenneskelig i forhold og kan man v忙re helt alene?
Jeg tror jeg trenger 氓 lese denne noen ganger til for 氓 virkelig "skj酶nne" stykket. Eller gjerne se det satt opp. Det betyr ikke at dette ikke var en bra leseopplevelse. Spr氓ket er helt nydelig, og teksten virker n忙rmest poetisk skrevet. Milj酶skildringene er billedlige og vakre, og stykket er, p氓 tross av relativt lite handling, engasjerende.
Jeg er veldig motivert til 氓 lese mer av Fosses bibliografi og som betalende medlem av Noregs M氓llag, jeg kjenner virkelig at jeg har savnet 氓 lese nynorsk. (Og jeg beklager for at nynorsken min ikke er god nok til at jeg t酶rr 氓 skrive dette p氓 nynorsk!)
I sommer leste jeg et essay i filmtidsskriftet Z. Artikkelen foretok en dyptpl酶yende sammenligning melllmJon Fosses skuespill 芦Nokon kjem til 氓 kome禄 og den amerikanske horrorfilmen 芦It Comes At Night禄.
N氓r jeg n氓 sitter p氓 toget til horrorfilmfestival p氓 Oppdal, passet det bra 氓 lese Fosse. Det var en meget fascinerende historie. Et lykkelig par bosetter seg i et gammel hus der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Der skal de leve helt for seg sj酶l, isolert fra omverdenen. Men de tok ikke h酶yde for at husets selger bor i n忙rheten og er sosialt anlagt.
Paret er kanskje ikke s氓 lykkelige allikevel. Det ligger en tung eim av sjalusi og galskap i kommunikasjonen. Atmosf忙ren er nevrotisk og intens. Jeg tror jeg glemte 氓 puste innimellom da jeg leste boka.
Et drama som, for meg, vekker tanker om mangelfull kommunikasjon og frav忙r av tillit i n忙re relasjoner. Stemningen er uhyggelig og g氓tefull, og det er mye spenning i dramaet selv om det er lite ytre handling. Teksten inviterer leseren til 氓 tenke og reflektere over eksistensielle tema - Hva er gode relasjoner og et godt samliv? Kan vi flykte fra fortiden og starte p氓 nytt?
Fosses klassiske, repetetive og poetiske tankespiral er tydelig her. Tanker og ord gjentas, men det er stadig en sakte bevegelse i tankerekken. Dette er en interessant skildring av grublende kvernetanker og besettelser i skriftform
A couple, he somewhere in middle age, around his fifties (according to the stage directions), she in her thirties arrive at a house by the ocean, in a remote and lonely location. Here they are finally going to be alone, alone together, away from everyone and everything. But she is worried. "Someone is going to come" she laments. Their perfect solitude will be shattered by outsiders, she's convinced of this. He tries to reassure her that no one will come, they will just be alone, together.
Of course, someone does come. Their closest neighbour, the young man in his twenties who sold them the house, is clearly desperate for company, what with living in such a lonely and remote location. The man hides as he approaches, and watches the neighbour's somewhat needy conversation with the woman. He is racked with jealousy. Perhaps she wasn't lamenting earlier? Perhaps she wanted someone to come? Maybe she'd rather talk to the young man than be alone with him in their new home?
As I mentioned in last year's review of The Son, a different Jon Fosse play that I had to read for my course back then, I'm not a fan of Modernist literature. As Fosse is one of the chief Neo-Modernist playwrights writing today, it was never going to be a good fit between us. I like the things I read to have purpose of some kind. I like characters to be complex and develop and my favourite stories are strongly character driven narratives, preferably with a bit of romance, action and adventure thrown in. This play is not very long, and there is little character or plot development to speak of. It's easy to read, because the same damn three lines keep being repeated ad nauseum throughout. "We will be alone", "Alone together, in our love", "Someone is going to come".
There are only the three characters in the entire play, and even the sadsack neighbour only appears in two scenes. It becomes painfully obvious as soon as he shows up that whatever relationship the couple are planning on having alone in by the sea is doomed to failure, if the man is going to fall to pieces with jealousy as soon as the woman so much as looks at another man. Perhaps buying a house in the middle of nowhere wasn't such a good idea?
Among the students of my course, there were also a lot of different interpretations of the tone of the play, and how the neighbour was perceived (which is one of the advantages of such a minimalist play with hardly any stage directions). Myself and several others thought he was a threatening presence, and that he acts aggressively pushy towards the poor woman, who also has to contend with an insanely jealous partner, who falls into a massive sulk and forces her to do any further communication with the neighbour, even when she appears very unwilling to do so. Quite a few felt that she'd do well to get the heck away from said lonely location as soon as possible, lest she be either murdered by her jealous partner, or assaulted by the desperate and lonely neighbour. Of course, if such a thing were to happen, there would actually mean something happened, which it doesn't. There's conversations outside the house, and inside the house, and nothing really seems to happen or come to a head or be resolved in any way.
Having now read two Fosse plays, I desperately hope I won't have to read anymore. I find him tedious in the extreme, a waste of time (although because his plays are so short, at least it's a blessedly short amount of my time being wasted) and I certainly don't see why anyone would want to pay money to see this frustratingly sparse play be acted out on a stage. I clearly have much better things to do than to read Neo-Modernist drama. This one is definitely going to be on my worst of the year list.
Denne likte jeg ikke i det hele tatt, og det er ene og alene p氓 grunn av f酶lelsene den vekker i meg n氓r jeg lyttet til den. Denne boka vil jeg beskrive som psykisk horror. Karakterene har det ikke bra, ingen av dem, og de gir meg skikkelig creepy vibes. S氓nn sett burde jeg sikkert gitt boka (og skuespillerne i lydboka) full pott, hvis det er disse f酶lelsene forfatteren ville f氓 fram i leseren, men jeg nekter 氓 gj酶re det, fordi dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg, og slikt vil jeg ikke bel酶nne.
芦Alle禄 fremstiller b酶kene til Fosse som koselige, og dermed ufarlige, med karakterer som man kan le litt av og bli glad i p氓 samme tid. Der gikk jeg i fella, for slik oppfattet ikke jeg denne boka. Herved er du advart.
With some goodwill, I can understand how this has a place in the modern norwegian literary canon - as defined by the university curriculum.
Jon Fosse experiments with the form of the classical Drama, yet gives it a modern twist. Unity in time, place and action are strictly observed, but the three acts are replaced by six short scenes. Fosse's minimalist style of writing has been lauded by some.
Still, this doesn't do anything for me. The dialogue is endlessly repetitive, and the entire setting of the drama is too absurd to allow for identification, even though it's probably supposed to be read allegorically.
Det f氓r st氓 som bevis p氓 det norske universitetssystemets fallitt at etter avlagte hundreog酶rtenognoen studiepoeng i litteratur, s氓 gir Jon Fosse akkurat like mye meining som han gjorde p氓 videreg氓ende.
Nokon kjem til 氓 kome er et trekantdrama og visstnok det f酶rste teaterstykket Fosse har skrevet. I h酶st skal stykket fremf酶res p氓 Den Nationale Scene i Bergen. Som vanlig er stilen ganske s氓 s忙r og repeterende. Yikes!
Nokon kjem til 氓 kome var et s忙rt, morsomt og kompleks dramastykke 氓 lese, og min introduksjon til det absurde teateret. Det tematiserer bl.a. sorg, sjalusi, relasjoner og lengsel, og har en handling underordnet stemningen. Spr氓ket er enkelt, konkret, og *veldig* gjentakende - p氓 en slags rytmisk, musikalsk m氓te. Vi f酶lger det navnl酶se kj忙resteparet, Han og Ho, som har flyttet til et hus langt vekk fra alt og alle, i h氓p om 氓 v忙re helt alene med hverandre. Hver for seg er det en stor kontrast mellom dem. Ho er rundt tretti 氓r, nysgjerrig, naiv og lett overveldet - og Han er i femti氓rene, usikker, treg og avslappet (i starten). Aldersforskjellen forsterkes gjennom at Ho beskrives med "litt barnslige gester", og "store auge", mens han me "gr氓tt, litt langt h氓r" og "langsame r酶rsler". Som par er de n忙rmest symbiotiske - de fullf酶rer hverandres setninger, leier hverandre, og gjentar at de vil v忙re med og i hverandre.
芦Nokon kjem til 氓 kome禄 blir gjentatt flere ganger, og utrykker en frykt om at noen skal komme og forstyrre symbiosen. Ho mener ingen vil de skal v忙re sammen. Kanskje er forholdet sett ned p氓, grunnet aldersforskjellen. Eller s氓 har han v忙rt utro, med tanke p氓 at Ho nevner de ikke drar fra alle, men fra en annen "Ho". Han blir selv ogs氓 raskt sjalu over den mer selvsikre og yngre Mannen - kanskje fordi han selv har v忙rt mannen i en lignende situasjon? I starten er det Ho som er usikker og bekymret, mens Han beroliger henne. Rollene byttes n氓r Mannen kommer inn i stykket, hvor det er Han som er usikker og bekymret, og Ho som er den fornuftige. Det er som en slags b酶lgende bevegelse i hvem som har uro og hvem som gir tr酶st.
Dynamikken deres synes jeg var spennende, og karakterene var b氓de ustabile og paranoide. Hum酶ret og tilstanden deres kunne snus p氓 sekundet, som n氓r de plutselig mente huset ikke var trygt lengre, og de m氓tte komme seg vekk - vekk fra det stedet de f酶rst mente var gudesendt. Det at vi ikke vet noe om hovedkarakterene gir mer rom til 氓 gjette hva forhistorien deres er, og vi kan tolke ulike setninger og handlinger som vi vil.
Det var flere ting i stykket jeg fant interessant - som dynamikken mellom Mannen og hans familie/huset; hvorfor han var s氓 klengete p氓 paret, hvorfor han ikke hadde ryddet i huset, hva intensjonen hans med Ho var. Det gis ikke svar p氓 noe som helst av det usikre i stykket heller, og slutten er 氓pen, s氓 vi vet ikke skjebnen til karakterene.
Jeg har alltid v忙rt litt under den oppfatningen at kunst/b酶ker som dette ikke er noe s忙rlig, at de heller blir oppbl氓st og overvurdert av mengden. Det 氓 skrive vanskelig og 芦dypt禄 gj酶r ikke noe automatisk bra, men 鈥� her er det faktisk litt bra. S氓 grattis Fosse, den Nobelprisen i litteratur var fortjent, selv om jeg bare gir 3.5 stjerner ;)
Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme. Nokon kjem til 氓 komme.
En el teatro es fundamental la entonaci贸n de los actores, tanto o m谩s que sus movimientos. En esta obra es a煤n m谩s importante al repetir muchas veces en distintas situaciones "alguien va a venir". Me ha gustado bastante, aunque he tenido que imagin谩rmelo pues lo he le铆do. Creo que ganar铆a infinito si hubiera visto la representaci贸n, incluso en audiolibro. Al final de la edici贸n que he le铆do hay apuntes del director y del diario de ensayos. Muy interesante ciertamente.
Endo ei pensumbok i norsk. Va nysgjerrig p氓 Fosse si skriving, men denna va rett og slett ikkje bra. Basically berre ein gammal mann som skyldte p氓 damo si for at han va sjalu... blir spennande 氓 sj氓 forelesningo om denna boko, h氓pe boko er g酶yare 氓 analysere enn den va 氓 lesa