Å·±¦ÓéÀÖ

Anmeldelse nummer 90

Jeg sitter her og skriver en anmeldelse igjen. Denne gangen om en bok der en kvinne er fanget i 18. november og tvunget til å gjenoppleve den. Over hundre (!) 18. november-dager har gjentatt seg allerede i starten av boken, og det knytter seg umiddelbart en spenning i meg. En spenning som nekter å gi slipp frem til siste sekund av lydboken er nådd. Hvorfor gjentar dagene seg for henne? Hvordan har hun håndtert det frem til nå? Hva vil skje videre? Disse spørsmålene driver meg frem og tilbake i tid sammen med henne, får meg til å lytte til hvert enkelt ord av den behagelige innleserstemmen etter tegn og ledetråder og visdom. Boken gir det hverdagslige et preg av forundring! Selv om kvinnen bare gjør helt vanlige ting, og språket ikke er spesielt vakkert, er det noe med situasjonen hennes som vekker nysgjerrigheten min og gir meg nytt perspektiv på en vanlig dag. Jeg liker enkeltheten i at hun observerer været, fuglene, lydene hun hører i huset, og alle menneskene som lever sine vante liv i gatene. Gjentakelsen av den samme dagen gir henne en forsterket sanseopplevelse, en mer bevisstgjørende nærhet til sine omgivelser.

Og det får meg til å tenke på min egne omgivelser og mine egne handlingsmønstre. Slik sett stimulerer lyttingen frem en meditativ tilstand av nærhet og trygghet til kaoset som omringer meg. Da ser jeg meg nødt til å ta i bruk en spesiell fremgangsmåte for å uttrykke alle følelsene og tankene mine. Av og til skriver jeg anmeldelser i samme ånd og følelse som boken har lykkes i å gi meg, fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg på en annen måte enn å gjengi opplevelsen av den litterære egenarten, som en kunstnerisk etterligning basert på alle inntrykkene. Det nytter ikke å forklare. Jeg må male frem grunnstemningen, skildre mitt innerste tankevesen, og ved å skrive den ut med samme inspirerende energi, stiller jeg oss inn på samme eksistensielle bølgelengde. Slik sett vil du forhåpentligvis få oppleve det samme som jeg gjorde.

For jeg sitter her og skrive en anmeldelse. Jeg kunne kjenne alt igjen det øyeblikket jeg satte meg ned for å skrive. Først skal jeg skrive en introduksjon for å gi leseren et overblikk. Så skal jeg utdype i hoveddelen og avslutte det hele med en form for konklusjon. Jeg skal skrive om mine følelser til boken, sammenligne den med andre verk i samme sjangre, greie ut om mine analytiske observasjoner og komme med både positive og negative reaksjoner til karakterene, handling og språkføring. Et sted mellom to avsnitt skal jeg legge inn et sitat eller to fra boken. Som oftest er det sitater som gjorde ekstra godt inntrykk på meg underveis. Som fikk meg til å fundere over store ting - se livet i et annet lys, gi meg et nytt perspektiv på døden, utfordre mitt virkelighetsbilde.

Et minneverdig sitat.

Det merkelige øyeblikket hvor den faste grunnen forsvinner, og det plutselig føles som om all verdens forutsigbarhet kan oppheves. Som om en eksistensiell alarmberedskap plutselig aktiveres. En stillferdig panikk som hverken får en til å flykte eller rope om hjelp. Og som ikke krever ambulanser eller utrykning. Det er som om denne beredskapen ligger parat bakerst i bevisstheten. Nærmest som en grunntone man ikke hører til daglig, men som setter inn i det øyeblikket man oppdager verdens utilregnelighet. En visshet om at alt kan forandre seg på et øyeblikk. At det som ikke kan skje, som vi absolutt ikke forventer, likevel er en mulighet. At tiden stanser. At tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler på et usikkert fundament. Det er ingen garantier, og bakenfor alt det vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak, plutselig knekk og utenkelige lovbrudd.

Innholdet er prinsipielt sett alltid det samme i hver anmeldelse. Strukturer gjentar seg. Men ord er ikke like, for de kan jeg kontrollere. Rekkefølgen på ordene kan stadig manipuleres, innser jeg, og det finner jeg stor glede i. Selv om det ikke har fått meg ut av anmeldelse nummer 90 ennå, er det noe som bekrefter min selvstendighet. Så jeg gjør alt jeg kan for å bryte mitt eget mønster.

Allikevel: Til tross for at jeg kan velge ordene med omhu og plassere dem hvor jeg vil, er det alltid noe gjenkjennelig ved alle sammen. Små øyeblikk av déjà vu i hvert avsnitt og hver setning. De føyer seg på en måte inn i rekken av refleksjoner jeg har gjort meg tidligere, legger seg oppå dem som snø på gress, som dråper på et blad, eller som støv på en ferdig oppredd seng.

Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker jeg nå, når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her. At det er mennesker på det vi kaller planeten vår. At vi kan ferdes på en roterende kule i et grenseløst verdensrom fylt med ubegripelige store objekter, med deler så små at tanken ikke kan begripe hvor små og hvor mange de er. At disse uendelige små gjenstandene midt i det ubegripelige store kan holde seg selv sammen. At vi kan holde oss svevende. At vi overhodet er til. At hver og en av oss har blitt til som én av grenseløst mange muligheter.

Jeg har for lengst kjent at denne prosessen med å skrive anmeldelser etter hver bok har beveget noe i meg. Psykisk og fysisk. Spesielt tiden i og utenfor meg har blitt merkbart forskjøvet. For hver anmeldelse har avstanden mellom nåtidens og fremtidige meg blitt større. Mitt yngre jeg ville nettopp ha lest boken og husket mange detaljer og fremdeles føle ettervirkningene av historien. Nåtidens jeg vil ikke huske så mange detaljer, vil glemme flere og flere av dem, og ettervirkningene av historien vil etter hvert bare kjennes som en svak during langt inne i sjelen min, lik regn som kun kan høres som konstant hvitt støy utenfor et vindu der noen hadde trukket for med tykke, svarte gardiner.

Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede skjedd. Vi går omkring og er usannsynlige. Vi har steget ut av en sky av utrolige sammentreff. Man skulle tro at denne kunnskapen kunne ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er åpenbart omvendt. Vi har vendt oss til å leve med det uten å bli svimle hver morgen. Og i stedet for å bevege oss forsiktige og nølende rundt i konstant forundring, går vi rundt som om ingenting har hendt. Tar merkverdighetene for gitt. Og blir svimlende hvis tilværelsen viser seg om den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig. Og så setter den inn: alarmberedskapen.

Men hver kveld sitter jeg allikevel og skriver en anmeldelse. Lyden fra tastaturet er som et orkester, og hvert tastetrykk en viktig del av samspillet. Når anmeldelsen er publisert, og noen uunngåelig nok leser den, vil det oppstå en forbindelse mellom oss, mellom monsteret som tar plass på internettet, krever din tid og oppmerksomhet, og leseren i etasjen over, som beveger seg rundt på et annet plan i denne verden, og som leser i sin tid. Vi blir et orkester i harmoni, uløselig viklet inn i hverandre i et mylder av erfaringer, en myriade av skjebner.

Og før jeg visste ordet av det, var anmeldelsen over.