Å·±¦ÓéÀÖ

“[...] og at han la særlig vekt pÃ¥ Ã¥ gjennomgÃ¥ Ibsens dramaer med sine elever, da var det den andre kunne si: Ja, Ibsen, ja, han ligger nok for høyt for meg, eller: Nei, du vet, jeg har aldri kommet til Ã¥ interessere meg for litteratur, og i dette lÃ¥ det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo sÃ¥ lite interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke sÃ¥ noen grunn til Ã¥ beklage det, hva i himmelens navn var det de skulle beklage, for sin egen del? Nei, det var som samfunnsmennesker de fant det nødvendig Ã¥ uttrykk denne beklagelse, altsÃ¥ beklagelse som et nødvendig uttrykk for den dannelse ethvert sivilisert samfunn søker Ã¥ gi sine borgere, og som det, som man ser, i dette tilfellet hadde lykkes med. At enkle samtaler mellom gamle kjente som tilfeldigvis treffes etter noen Ã¥r, arter seg slik, og ikke pÃ¥ stikk motsatt vis, pÃ¥ dette bygger et hvert sivilisert samfunn sine fundamenter, hadde han ofte tenkt, ikke minst i de siste Ã¥ra.”
― Dag Solstad, Timidezza e dignità