ŷ������

It seems so odd to me now, how one can be so unsettled by the improbable. When we know that our entire existence is founded on freak occurrences and improbable coincidences. That we wouldn't be here at all if it weren't for these curious twists of fate. That there are human beings on what we call our planet, that we can move around on a rotating sphere in a vast universe full of inconceivably large bodies comprised of elements so small that the mind simply cannot comprehend how small and how many there are. That in this unfathomable vastness, these infinitesimal elements are still able to hold themselves together. That we manage to stay afloat. That we exist at all. That each of us has come into being as only one of untold possibilities. The unthinkable is something we carry with us always. It has already happened: we are improbable, we have emerged from a cloud of unbelievable coincidences. Anyone would think that this knowledge would equip us in some small way to face the improbable. But the opposite appears to be the case. We have grown accustomed to living with that knowledge without feeling dizzy every morning, and instead of moving around warily and tentatively, in constant amazement, we behave as if nothing has happened, take the strangeness of it all for granted and get dizzy if life shows itself as it truly is: improbable, unpredictable, remarkable.

Det merkelige øyeblikket hvor den faste grunnen forsvinner, og det plutselig føles som om all verdens forutsigbarhet kan oppheves. Som om en eksistensiell alarmberedskap plutselig aktiveres. En stillferdig panikk som hverken får en til å flykte eller rope om hjelp. Og som ikke krever ambulanser eller utrykning. Det er som om denne beredskapen ligger parat bakerst i bevisstheten. Nærmest som en grunntone man ikke hører til daglig, men som setter inn i det øyeblikket man oppdager verdens utilregnelighet. En visshet om at alt kan forandre seg på et øyeblikk. At det som ikke kan skje, som vi absolutt ikke forventer, likevel er en mulighet. At tiden stanser. At tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler på et usikkert fundament. Det er ingen garantier, og bakenfor alt det vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak, plutselig knekk og utenkelige lovbrudd.

Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker jeg nå, når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her. At det er mennesker på det vi kaller planeten vår. At vi kan ferdes på en roterende kule i et grenseløst verdensrom fylt med ubegripelige store objekter, med deler så små at tanken ikke kan begripe hvor små og hvor mange de er. At disse uendelige små gjenstandene midt i det ubegripelige store kan holde seg selv sammen. At vi kan holde oss svevende. At vi overhodet er til. At hver og en av oss har blitt til som én av grenseløst mange muligheter.

Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede skjedd. Vi går omkring og er usannsynlige. Vi har steget ut av en sky av utrolige sammentreff. Man skulle tro at denne kunnskapen kunne ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er åpenbart omvendt. Vi har vendt oss til å leve med det uten å bli svimle hver morgen. Og i stedet for å bevege oss forsiktige og nølende rundt i konstant forundring, går vi rundt som om ingenting har hendt. Tar merkverdighetene for gitt. Og blir svimlende hvis tilværelsen viser seg om den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig. Og så setter den inn: alarmberedskapen.